Hei kjære lesere, jeg har bestemt meg for å være åpen, ærlig, for å blottstille mine innerste tanker, følelser og vonde erfaringer. Dette for å kunne hjelpe. Eller for å håpe at jeg kan hjelpe noen. Om det så bare er én jente eller gutt som leser dette og ser at de ikke er alene om vonde tanker og å oppleve fæle ting som setter spor i senere alder. Vi trenger ett bedre system for unge som sliter. Vi trenger at de kan få øyeblikkelig hjelp. Vi trenger at de vet hvem de kan kontakte om de vonde tankerne blir for overveldende. Derfor skrev jeg denne kronikken som ble postet i Aftenposten i går.
Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger allerede og organisasjoner som vil bruke meg, det er jeg så glad for og ser frem til å stille opp og gjøre det jeg kan. Her kommer den, håper den kan gi dere noe. Om bare en ettertanke.
Klem Sandra
Jeg skal kjempe for barn og unge med psykiske lidelser
Årlig brukes det omtrent 70 milliarder kroner på psykiske lidelser. 40 prosent av alt sykefravær er relatert til mental helse. Samme er 40 prosent av all uføretrygd. Psykiske lidelser koster samfunnet mer enn alle kreftsykdommer tilsammen.
Gjøres det mye? Ja. Gjøres det nok? Nei!
Tabubelagte sykdommer
Hvorfor er tilstander som dette tabubelagt?
Mange tror dette er et problem som bare rammer de svake. De som er svakt mentalt anlagt. Trolig kjenner du langt flere som sliter med psykiske lidelser enn med kreft eller andre alvorlige sykdommer. Fordi det er det dette er. En alvorlig sykdom.
Norge er blant landene i verden som bruker mest på mental helse, basert på innbyggertall. Det finnes en rekke gode psykologer og institusjoner. I enkelte deler av landet finnes det også en egen distriktspsykolog eller bydelspsykolog. Vi har også DPS ? distriktspsykiatriske sentre, som er et forsøk på førstelinjehjelp.
De med de svake stemmene
Men jeg er redd for barn og unge. Jeg er redd for dem som ikke søker hjelp. For dem som ikke har en sterk stemme og som ikke helt vet hva som er normalt og hva som ikke er normalt. I puberteten er den tiden i livet hvor en er usikker på det meste. Er jeg normal? Passer jeg inn? Hva skal jeg bli? Vil jeg få meg kjæreste? Bør jeg feste med de andre for å passe inn? Må jeg spille fotball for å bli godt likt? Er jeg pen nok? Slank nok? Moderne nok?
Hva om en har foreldre som sliter på toppen av dette? Foreldre som krangler. Drikker. Slåss. Tilpasningsvansker. Kanskje en har en onkel som er full i bursdagsselskap og prøver seg på deg. Kanskje du har en nabo som slenger slibrige meldinger. Kanskje du har en stefar som slår?
Når utsatte barn blir voksne
Problemene står i kø. Og mange har sine unike historier. Noen har prøvd å ta det opp, mange har tiet, de fleste har opplevd at de har prøvd, men ingenting har skjedd. Har du tenkt på hva overgrep, vold, alkohol og narkotika i hjemmet kan gjøre med barna?
Når de barna blir voksne og selv skal ha barn? Hva vil da være normalt? Vil det være depresjoner? Angst? Rus?
For å komme i posisjon til å motta hjelp må du mestre dine demoner og slåss mot din fiende, du må ut, og du må selv ringe. Ringe til hjelp som ikke nødvendigvis forstår deg. Hjelp som bare gjør hverdagen din verre. Og så gir man opp. En går tilbake til den stille stemmen.
Du føler deg hjelpeløs når du trenger det som mest. Vil du ringe Barnevernet? Vi du risikere å måtte bli tvangsseparert fra dine foreldre? Neppe. Er det feil på dem, eller er det feil på deg? Kan virkelig et barn under 16 år vurdere dette selv? Nei, nei og nei.
Behovet for å bli sett og anerkjent
Hva skal du gjøre isteden? Psykolog? Helsesøster? Det er eneste løsning. Muligheten til å gå til noen som ikke kjenner deg eller din familie. En person som kan hjelpe deg forstå hva som er greit og hva som virkelig ikke er greit?
Men hvordan kan en jente på 13 år få hjelp? Kan hun ringe og sette opp en time? Nei. Hun må til helsesøster på skolen, som igjen kun gir henne en henvisning som hun må ta med hjem. Hjem? Hva om problemet er hjemme?
Problemet er at behovet for å føle seg sett og anerkjent er viktigere enn det meste i denne alderen. En ønsker ikke at noen skal vite at en trenger noen å snakke med. Dette må vi kunne hjelpe til med uten at Barnevern eller andre åpner tilsynssak.
Vi må kunne gi et tilbud som er synlig, men samtidig er usynlig.
I grove saker vil det være behov for ytterligere tiltak, men ofte er det den stemmen som gir deg svar, som bekrefter at du har rett, du trenger. Som sier at de tingene som er blitt gjort mot deg er feil, du har rett, slik skal det ikke være, og det er ingenting du har gjort som har fremprovosert slike handlinger.
Ressursene finnes
Jeg hadde en barndom som var preget av flere grufulle hendelser. Hendelser som jeg ikke forsto, hendelser som ga meg mye vondt, og som forfølger meg ennå. Jeg er ofte på reise rundt omkring i Norge, og jeg hører og ser mange ungdommer som jeg vet opplever noe av de samme grufulle tingene som jeg har opplevd.
Jeg er lei. Jeg er lei av å se ansiktene deres, lei av å se hvor lyst de har til å gi opp. Gi opp alt. Jeg er lei av at jeg ikke kan hjelpe. Jeg er lei av å leve i et land som har ressurser, men som ikke klarer å hjelpe.
Jeg vil gi de stille stemmene et ansikt
Hvis jeg hadde hatt en sterk stemme, hadde jeg fått det jeg trengte. En stemme som ga meg forståelse og svar. Ville det gjort det enklere for meg i dag? Absolutt. Det hadde gitt meg et annet liv. Et liv fylt med mer glede, flere venner, bedre selvbilde og ikke minst mer trygg på meg selv.
Jeg ønsker å gi de med den stille stemmen et ansikt. Mitt ansikt. Ikke at jeg kan garantere at ting vil gå bra. Men jeg kan gi dem mitt ansikt, som skal kjempe for dem.
Jeg skal kjempe for at barn og unge skal få tilbud om hjelp uten at det legges merke til, uten at familien absolutt må kontaktes eller bli kjent med kontakten, og jeg vil ha et land hvor alle som trenger å komme raskt til en psykolog skal få det. Ikke om tre eller seks måneder, men i løp av to til tre dager. Når de trenger det.
Jeg tror at noen få timer med hjelp kan redde liv. Det kan redde livsgleden, og det kan gjøre at mange barn og unge får et liv fylt med alt annet enn angst, depresjoner og rus.
Hjelpen må komme tidlig
Hva er god førstelinjehjelp? Er det et venterom? Eller kanskje en fagperson du kan ringe til? Der du kan være anonym og som forteller deg at du ikke er alene, men i flertall.
Et ansikt du kan møte der du er. Et smilende ansikt med kompetanse. Som gjør at vi løser problemene når de oppstår og ikke ti år senere, når problemene er så utrolig mye større. La oss få disse ansiktene ut og frem. Jeg viser dere mitt.
VELDIG FLOTT SANDRA JO TIDLIGERE MAN HJELPES JO MINDRE SJANS FOR TRAUMER
Hei. Ønsker kontakt ifm. en ressursside for foreldre med barn med angst, depr., + andre nevropsykiatr. tilstander. Er å nå på e-post. Mvh.: S.
Ingen betenkeligheter
På spørsmål om det ikke kan betraktes som dobbeltmoralsk og snakke om tiltak mot psykiske lidelser samtidig som hun samarbeider med et stort spillselskap, som hun gjør, svarer Lyng.
? Jeg mener at spillavhengighet og mentale lidelser er to forskjellige temaer. Jeg ønsker ikke å gå inn på avtaler med samarbeidspartnere, men oppfatter på ingen måte at jeg bidrar til spillavhengighet. Jeg ønsker helhjertelig å hjelpe barn og unge, som er under lovlig spillalder, med de vansker som de opplever.
Hei Sandra,
Leste også artikkelen i VG om dette. Ville bare si at spilleavhengighet er minst like tøft, vondt og ødeleggende som spiseforstyrrelser. Det er dessverre bare et mindre belyst problem. Dette gjør det vanskelig å fange opp i tidlig alder, og ikke minst vanskelig å få hjelp til å bli frisk. Selv har jeg vært pårørende for spillavhengighet og spiseforstyrrelser. Det er vanskelig å sammenligne problemene, men de bør bli sett på som like alvorlige. Hjelpen bør bli bedre på begge områder. Jeg som har opplevd spillavhengighet på nært hold, blir så lei meg når jeg ser reklamer for det. Det er akkurat det samme som å vise reklamer for alkohol f.eks, og det bidrar til å gjøre gambling mer akseptert. Det er en hobby for mange, og mange som klarer å kontrollere det, men så er det også de som ikke klarer å kontrollere det. Hadde du visst hvor ødeleggende det er, eller kjent en som det har gått for langt med, så lover jeg deg at du aldri hadde klart å stille opp i en reklame for spill igjen.
Jeg skjønner veldig godt at det er vanskelig å se for seg, eller sette seg inn i når man vet så lite om det, men det er et utrolig stort og vanskelig problem for de som sliter med det. Noen blir aldri friske, og ender opp med å miste alt og alle, og kanskje livet også.
Du bidrar ikke direkte til spillavhengighet, men jeg føler at du er med på å gjøre gambling mer akseptert.
Sandra. Du har helt rett, og dette er viktig. Barn har i praksis ingen de kan gå til for en samtale. Helsesøster har plikt til å rapportere til barnevernet. Helsesøster kan rapportere til foreldrene. Hvordan kan da et barn/ungdom få en samtale omkring et emne som de sliter med? Barn og ungdom er rettsløse og tørr ikke snakke om problemer.
Jeg har tatt opp problemet med helsesøster. Jeg ønsket å gi barna mine trygghet til å prate med helsesøster og utstyrte de med en skriftlig fullmakt til å snakke med helsesøster uten at vi foreldre fikk vite noe. “Uansvarlig, tenk om de kom til helsesøster for prevensjon!” OK, så hva er verst? At bare foreldrene ikke får vite det eller foreldrene ikke får vite OG at også helsesøster utelukkes og det eksperimenteres uten prevensjon og veiledning? Trygghet er essensielt for trivsel og godt miljø. Denne holdningen tar fra ungdommen muligheten for trygghet i den mest sårbare perioden i livene deres.
Har du som forelder så dårlig tillit mellom deg og dine barn at helsesøster må ha opplysningsplikt har du feilet. Barnevernet har også feilet når man ser hvordan det ene etter det andre barnet står frem og forteller sin skrekkhistorie fra barnevernet. Helt riktig Sandra, gi barna en trygg, 100% konfidensiell person å snakke med!
Min historie? Mitt barn fortalte noe som “gav bekymring”. Resultatet ble en overreaksjon av dimensjoner som endte med splitting av familien. Nå er barna skilsmissebarn og sliter med skyldfølelse for å ha ødelagt familien. Når helsesøster og barnevern hadde en sak, satte de i gang uten å høre på barnet. Det gikk ikke slik barnet håpet, barnet fikk bare større personlige problemer etter dette. Er dette barnets beste?
Jeg er en mamma som har en sønn som nå er blitt 30 år ,som jeg er utrolig glad i ❤️ Han har slitt siden hans far tok sitt eget liv da han var 11år 😢først den psykiske biten m selvskading… Jeg søkte hjelp fra dag 1 så ut og inn på institusjoner her og der , så ble det rus og så narkoman 😢tøffe år ,men han og jeg har et utrolig godt forhold og han er en snill gutt og har mye empati ❤️Ikke for de det er sønnen min ,men han er utrolig godt likt over alt 👍😊nå har han vært rusfri siden før jul ,men nå blir den psykiske biten ille mer og mer ,han sier vil heller ha psykiske problemer eller og være narkoman ,men han bor i et tøft område i Oslo hvor det er mye rus ,drap og sånt …. Han fikk god hjelp til og komme ut av rusen ,og dem lovet mye som dem ikke holdt … Blir frustrert ,han er jo voksen ,men han er jo min gutt som jeg elsker over alt ❤️ Hva gjør jeg ? Prøver og finne steder hvor det ikke er rus ,for han isolerer seg mye . Jeg er der inne mellom fra morgen til kveld og vi vasker og gjør det hyggelig og jeg lager god middag til oss vog prater masse ❤️❤️Men jeg er jo bare en mamma og ikke psykolog …. Sliter selv så er uføretrygdet ,men har gått i terapi og lært mye der ,og fått ut mye vondt fra før i livet ,… Sterkt og høre at du har slitt Sandra og godt og høre at du har det bedre 💞👍 vet du hva jeg kan gjøre for at vi kommer oss videre i livet ,eller min sønn da ❤️
Det er veldig viktig at du snakker en sak som man hører så altfor lite om. Det undervurderes skremmende ofte som lidelse / sykdom i det hele tatt. Jeg leste også artikkelen i Dagbladet og jeg er blir så irritert når jeg ser folk kritisere deg for dette. Alle bør heller sette pris på det du gjør, for det er uansett mye mye bedre at du stiller opp for psykiske lidelser, spiseforstyrrelser osv enn at du ikke gjør det. Jeg lurer så veldig på hva de som kritiserer deg for din tilknytning til spillselskaper egentlig vil frem til. Ønsker de at du ikke skal hjelpe de du kan hjelpe? Er det bedre for barn og ungdom at du ikke hjelper til ved å dele dine egne erfaringer? Nei, ta dere sammen alle som kritiserer; barn og unge som sliter trenger all hjelp de kan få!! STÅ PÅ SANDRA 8)
Pårørende: Takk “pårørende”, jeg setter pris på ærligheten og meningene dine, jeg tar til meg det du sier. Beklager at du har opplevd vonde ting rundt dette. Det gjør meg vondt å høre. Spilleavhengighet skal aldri bagatelliseres, jeg bare mener at jeg må få lov til å hjelpe barn og unge med psykiske problemer selv om jeg er fortsatt under kontrakt med ett spillselskap…
Så bra Sandra!: Tusen, tusen takk !
Marianne johnsrud: Tusen takk for at du er så åpen Marianne. Klem Sandra
Dag: Veldig fint at du sier dette Dag ! Takk
rune: <3
Jeg har en drøm om å få gitt ut bok en gang i fremtiden om hvordan det er å sitte i rullestol i dagens samfunn. De fleste er imot en sånn type bok for det er ikke interessant for dem.