Hei kjære lesere, jeg har bestemt meg for å være åpen, ærlig, for å blottstille mine innerste tanker, følelser og vonde erfaringer. Dette for å kunne hjelpe. Eller for å håpe at jeg kan hjelpe noen. Om det så bare er én jente eller gutt som leser dette og ser at de ikke er alene om vonde tanker og å oppleve fæle ting som setter spor i senere alder. Vi trenger ett bedre system for unge som sliter. Vi trenger at de kan få øyeblikkelig hjelp. Vi trenger at de vet hvem de kan kontakte om de vonde tankerne blir for overveldende. Derfor skrev jeg denne kronikken som ble postet i Aftenposten i går.

Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger allerede og organisasjoner som vil bruke meg, det er jeg så glad for og ser frem til å stille opp og gjøre det jeg kan. Her kommer den, håper den kan gi dere noe. Om bare en ettertanke.

Klem Sandra

 

Jeg skal kjempe for barn og unge med psykiske lidelser

Årlig brukes det omtrent 70 milliarder kroner på psykiske lidelser. 40 prosent av alt sykefravær er relatert til mental helse. Samme er 40 prosent av all uføretrygd. Psykiske lidelser koster samfunnet mer enn alle kreftsykdommer tilsammen.

Gjøres det mye? Ja. Gjøres det nok? Nei!

Tabubelagte sykdommer

Hvorfor er tilstander som dette tabubelagt?

Mange tror dette er et problem som bare rammer de svake. De som er svakt mentalt anlagt. Trolig kjenner du langt flere som sliter med psykiske lidelser enn med kreft eller andre alvorlige sykdommer. Fordi det er det dette er. En alvorlig sykdom.

Norge er blant landene i verden som bruker mest på mental helse, basert på innbyggertall. Det finnes en rekke gode psykologer og institusjoner. I enkelte deler av landet finnes det også en egen distriktspsykolog eller bydelspsykolog. Vi har også DPS ? distriktspsykiatriske sentre, som er et forsøk på førstelinjehjelp.

De med de svake stemmene

Men jeg er redd for barn og unge. Jeg er redd for dem som ikke søker hjelp. For dem som ikke har en sterk stemme og som ikke helt vet hva som er normalt og hva som ikke er normalt. I puberteten er den tiden i livet hvor en er usikker på det meste. Er jeg normal? Passer jeg inn? Hva skal jeg bli? Vil jeg få meg kjæreste? Bør jeg feste med de andre for å passe inn? Må jeg spille fotball for å bli godt likt? Er jeg pen nok? Slank nok? Moderne nok?

Hva om en har foreldre som sliter på toppen av dette? Foreldre som krangler. Drikker. Slåss. Tilpasningsvansker. Kanskje en har en onkel som er full i bursdagsselskap og prøver seg på deg. Kanskje du har en nabo som slenger slibrige meldinger. Kanskje du har en stefar som slår?

Når utsatte barn blir voksne

Problemene står i kø. Og mange har sine unike historier. Noen har prøvd å ta det opp, mange har tiet, de fleste har opplevd at de har prøvd, men ingenting har skjedd. Har du tenkt på hva overgrep, vold, alkohol og narkotika i hjemmet kan gjøre med barna?

Når de barna blir voksne og selv skal ha barn? Hva vil da være normalt? Vil det være depresjoner? Angst? Rus?

For å komme i posisjon til å motta hjelp må du mestre dine demoner og slåss mot din fiende, du må ut, og du må selv ringe. Ringe til hjelp som ikke nødvendigvis forstår deg. Hjelp som bare gjør hverdagen din verre. Og så gir man opp. En går tilbake til den stille stemmen.

Du føler deg hjelpeløs når du trenger det som mest. Vil du ringe Barnevernet? Vi du risikere å måtte bli tvangsseparert fra dine foreldre? Neppe. Er det feil på dem, eller er det feil på deg? Kan virkelig et barn under 16 år vurdere dette selv? Nei, nei og nei.

Behovet for å bli sett og anerkjent

Hva skal du gjøre isteden? Psykolog? Helsesøster? Det er eneste løsning. Muligheten til å gå til noen som ikke kjenner deg eller din familie. En person som kan hjelpe deg forstå hva som er greit og hva som virkelig ikke er greit?

Men hvordan kan en jente på 13 år få hjelp? Kan hun ringe og sette opp en time? Nei. Hun må til helsesøster på skolen, som igjen kun gir henne en henvisning som hun må ta med hjem. Hjem? Hva om problemet er hjemme?

Problemet er at behovet for å føle seg sett og anerkjent er viktigere enn det meste i denne alderen. En ønsker ikke at noen skal vite at en trenger noen å snakke med. Dette må vi kunne hjelpe til med uten at Barnevern eller andre åpner tilsynssak. 

Vi må kunne gi et tilbud som er synlig, men samtidig er usynlig.

I grove saker vil det være behov for ytterligere tiltak, men ofte er det den stemmen som gir deg svar, som bekrefter at du har rett, du trenger. Som sier at de tingene som er blitt gjort mot deg er feil, du har rett, slik skal det ikke være, og det er ingenting du har gjort som har fremprovosert slike handlinger.

Ressursene finnes

Jeg hadde en barndom som var preget av flere grufulle hendelser. Hendelser som jeg ikke forsto, hendelser som ga meg mye vondt, og som forfølger meg ennå. Jeg er ofte på reise rundt omkring i Norge, og jeg hører og ser mange ungdommer som jeg vet opplever noe av de samme grufulle tingene som jeg har opplevd.

Jeg er lei. Jeg er lei av å se ansiktene deres, lei av å se hvor lyst de har til å gi opp. Gi opp alt. Jeg er lei av at jeg ikke kan hjelpe. Jeg er lei av å leve i et land som har ressurser, men som ikke klarer å hjelpe.

Jeg vil gi de stille stemmene et ansikt

Hvis jeg hadde hatt en sterk stemme, hadde jeg fått det jeg trengte. En stemme som ga meg forståelse og svar. Ville det gjort det enklere for meg i dag? Absolutt. Det hadde gitt meg et annet liv. Et liv fylt med mer glede, flere venner, bedre selvbilde og ikke minst mer trygg på meg selv.

Jeg ønsker å gi de med den stille stemmen et ansikt. Mitt ansikt. Ikke at jeg kan garantere at ting vil gå bra. Men jeg kan gi dem mitt ansikt, som skal kjempe for dem.

Jeg skal kjempe for at barn og unge skal få tilbud om hjelp uten at det legges merke til, uten at familien absolutt må kontaktes eller bli kjent med kontakten, og jeg vil ha et land hvor alle som trenger å komme raskt til en psykolog skal få det. Ikke om tre eller seks måneder, men i løp av to til tre dager. Når de trenger det.

Jeg tror at noen få timer med hjelp kan redde liv. Det kan redde livsgleden, og det kan gjøre at mange barn og unge får et liv fylt med alt annet enn angst, depresjoner og rus.

Hjelpen må komme tidlig

Hva er god førstelinjehjelp? Er det et venterom? Eller kanskje en fagperson du kan ringe til? Der du kan være anonym og som forteller deg at du ikke er alene, men i flertall.

Et ansikt du kan møte der du er. Et smilende ansikt med kompetanse. Som gjør at vi løser problemene når de oppstår og ikke ti år senere, når problemene er så utrolig mye større. La oss få disse ansiktene ut og frem. Jeg viser dere mitt.