I dag er det 8. mars, Kvinnedagen.
Gratulerer jenter, damer, frøkner, fruer, kvinner, bitcher, bærter, divaer, dokker, kjerringer, koner, kvinnfolk, kæber, hurper, merr, tisper og younameit – navn vi har blitt kalt.
Vi er de med brøst som kan være små, middels eller irriterende store. Vi er de med flagrefitter (som er en av parolene i 8. mars toget i dag i Oslo. “La fitta flagre fritt – Nei til kosmetisk intimkirurgi”) muffinmage, bollemus, hengepupper, appelsinhud, ridebukselår, thigh gap, kalkunhals og grevinneheng. Vi har runde, høye, lave og spinkle kropper. Vi er flotte akkurat som vi er.
Vi er de som lager folkene her i verden, vi er fantastiske, og vi har stemmerett her i Norge. Vet ikke om jeg skal si at vi er heldige eller ikke, for i mitt hode er det en selvfølge, men det er ikke en selvfølge i alle land.
Kvinner kan ha meninger i Norge uten å bli stigmatisert. Vi har lov til å kjempe for vår rett. Vi har lov til å velge selv om vi skal ta abort eller ikke.
Om likestillingen i Norge er der den burde være er fortsatt et viktig og aktuelt tema. De kvinnene jeg tenker på i dag er de som ikke har disse “godene” (eller selvfølgene, som jeg kaller det) Det finnes kvinner og jenter der ute som hverken har rettigheter eller frihet.
De har ikke rett til å kle seg som de vil, snakke med hvem de vil, velge om de skal ta en utdannelse, velge hvem de skal gifte seg med, velge selv om de skal bli omskåret. De har ikke stemmerett, mange har ikke engang rett over sin egen kropp.
Vi kjemper ikke for makten til kvinnene: Vi kjemper for likeverd og menneskeverd.
