Jeg leser artiklene om jenta på 13 som døde av avmagring nyttårsaften. For en forferdelig historie, man skulle nesten ønske det var det. Kun en historie, en film, en fortelling. Men det er dessverre ikke det. Det er virkelighet og det skjer hver dag i tusenvis av skoler rundt om i landet, mobbing og barn som sliter med spiseforstyrrelser, foreldre som er fortvilte. Denne saken gikk bare altfor langt.

Jenta på 13 som ikke blir navngitt ble mobbet på barneskolen og måtte skifte skole. I mange år har hun blitt mobbet og i ung alder fikk hun spiseforstyrrelser.

Da jenta kom til ungdomsskolen var hun og moren lovet at hun skulle få slippe å gå på samme skole som de som mobbet henne på barneskolen. Når jenta møter opp første skoledag så får hun vite at de elevene er tatt inn alikevel. De må også ha fag sammen. Jenta bruker friminuttene sine på do for å unngå mobberne og har mye telefonkontakt med mammaen sin. Muligens sulter hun seg for å ha noe slags form for kontroll. Som en måte å takle livet på? For å bli tynn nok? For etter det jeg erfarer så var det kommentarer om kroppen hennes i en ung alder som kickstartet anoreksiaen. Moren ser da ingen annen mulighet enn å ta datteren ut av skolen og flytte fra Lommedalen. Kanskje hun tenker at jenta vil få ett bedre liv i ett annet, roligere miljø i Valdres? Kanskje moren gjorde alt (hun følte) hun kunne?

Det at moren blir siktet, FØR man kjenner til situasjonen, rett etter at hun har mistet datteren er hårreisende. Dama har jo sittet på tv og snakket om mobbing for 4 år siden! Hun har tatt jenta si ut av skolen to ganger. Kontaktet fastlege, helsesøster og sykehus for å prøve å skaffe datteren sin hjelp. Men datteren ville ikke ha hjelp, hun sier at hun heller vil skade seg selv enn å dra tilbake til sykehuset. Hun var nemlig innlagt i 5 uker på sykehuset Drammen i desember 2014, og etter det vært livredd for å dra tilbake. Moren har også kontaktet min venninne Katrine. Katrine Olsen som mistet sønnen sin for to år siden, han klarte ikke å leve lengre med de stygge kommentarene og mobbingen, Odin het han, vi har alle lest om det. Katrine startet Odin-stiftelsen for halvannet år siden og hjelper barn og foreldre i sånne situasjoner. Hun er ett fantastisk menneske og kanskje den modigste jeg kjenner. Poenget mitt er; man gjør jo ikke det hvis man ikke bryr seg!

Dette er ett av de sterkeste eksemplene på både mobbing og spiseforstyrrelser jeg har sett så jeg klarte ikke å la være å skrive om det. Jeg kjenner at jeg må engasjere meg så jeg ringte Katrine. Hun fortalte meg at hun i det siste har vært supertravel med intervjuer og folk som ringer henne ned pga denne situasjonen. Hun føler med moren som ikke klarte å stå på bena engang da hun ble arrestert for grov omsorgssvikt.

Grunnen til at dette får meg til å gråte er fordi det er helt grusomt det som har skjedd, men også for at jeg har fått en liten smakebit av det å bli mobbet og det å ha spiseforstyrrelser selv, så jeg kjenner litt ekstra på det.

Her er konfirmantbildet mitt, jeg var vel rundt 14-15

På denne tiden slet jeg veldig, jeg ser det i øynene mine, jeg prøver å smile men får liksom ikke helt til. Heldigvis klarte jeg å komme meg ut av det. Jeg ble frisk etter ni år med helvete og fikk en flott start og ny mulighet til livet da jeg ble med på idol som 16 åring. Jeg er utrolig heldig og evig takknemlig for det.

Jeg velger derfor å skrive dette innlegget, ikke for å få sympati for en vanskelig tid og barndom men for å si at jeg skjønner, litt, LITT kanskje. Etter å ha tilbragt hele sommeren med Katrine og Odin-stiftelsen. Etter å ha tatt telefoner for IKS (interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser) og etter egne erfaringer. 

Det er sikkert mye som kunne vært gjort annerledes, kanskje av moren, kanskje av helsevesenet, kanskje av skolen. Men det er viktig at ikke hovedfokuset nå blir å fordele skyld. Mobberne er selv barn og vet kanskje ikke bedre, selv om de burde. Men ikke heng de ut i kommentarfelt/sosiale medier, det er også mobbing og det vi sitter igjen med da blir det bare en ond sirkel som det ikke kommer noe godt ut av. Jeg enig i at noen tiltak må til for at dette ikke skal skje igjen, men å spre mere hat hjelper ingen.

Jeg tenker på dere der ute sliter eller har barn/bekjente som gjør. Jeg kan sikkert ikke gjøre stort jeg, men vil gjøre det jeg kan. Kommenter under her hvis det er noe jeg kan bidra med, for jeg vil gjerne hjelpe og kommer til å fortsette å jobbe som frivillig i både IKS og i Odin-stiftelsen fremover. Jeg er en artist ja, men også ett medmenneske og en samfunnsborger og det er vår plikt å stille opp for de som har det vanskelig. 

 – Hvis du kjenner noen som sliter med spiseforstyrrelser, eller kanskje selv er i en situasjon der mat tar for mye kontroll over hverdagen så kontakt IKS på iks.no eller ring 22 94 00 10

– På http://www.odinstiftelsen.no/ eller https://www.facebook.com/OdinStiftelsen/?fref=ts finner du mye info og hjelp om mobbing 

<3 Sandra

Insta Facebook Spotify Twitter