Grusomt

Jeg leser artiklene om jenta på 13 som døde av avmagring nyttårsaften. For en forferdelig historie, man skulle nesten ønske det var det. Kun en historie, en film, en fortelling. Men det er dessverre ikke det. Det er virkelighet og det skjer hver dag i tusenvis av skoler rundt om i landet, mobbing og barn som sliter med spiseforstyrrelser, foreldre som er fortvilte. Denne saken gikk bare altfor langt.

Jenta på 13 som ikke blir navngitt ble mobbet på barneskolen og måtte skifte skole. I mange år har hun blitt mobbet og i ung alder fikk hun spiseforstyrrelser.

Da jenta kom til ungdomsskolen var hun og moren lovet at hun skulle få slippe å gå på samme skole som de som mobbet henne på barneskolen. Når jenta møter opp første skoledag så får hun vite at de elevene er tatt inn alikevel. De må også ha fag sammen. Jenta bruker friminuttene sine på do for å unngå mobberne og har mye telefonkontakt med mammaen sin. Muligens sulter hun seg for å ha noe slags form for kontroll. Som en måte å takle livet på? For å bli tynn nok? For etter det jeg erfarer så var det kommentarer om kroppen hennes i en ung alder som kickstartet anoreksiaen. Moren ser da ingen annen mulighet enn å ta datteren ut av skolen og flytte fra Lommedalen. Kanskje hun tenker at jenta vil få ett bedre liv i ett annet, roligere miljø i Valdres? Kanskje moren gjorde alt (hun følte) hun kunne?

Det at moren blir siktet, FØR man kjenner til situasjonen, rett etter at hun har mistet datteren er hårreisende. Dama har jo sittet på tv og snakket om mobbing for 4 år siden! Hun har tatt jenta si ut av skolen to ganger. Kontaktet fastlege, helsesøster og sykehus for å prøve å skaffe datteren sin hjelp. Men datteren ville ikke ha hjelp, hun sier at hun heller vil skade seg selv enn å dra tilbake til sykehuset. Hun var nemlig innlagt i 5 uker på sykehuset Drammen i desember 2014, og etter det vært livredd for å dra tilbake. Moren har også kontaktet min venninne Katrine. Katrine Olsen som mistet sønnen sin for to år siden, han klarte ikke å leve lengre med de stygge kommentarene og mobbingen, Odin het han, vi har alle lest om det. Katrine startet Odin-stiftelsen for halvannet år siden og hjelper barn og foreldre i sånne situasjoner. Hun er ett fantastisk menneske og kanskje den modigste jeg kjenner. Poenget mitt er; man gjør jo ikke det hvis man ikke bryr seg!

Dette er ett av de sterkeste eksemplene på både mobbing og spiseforstyrrelser jeg har sett så jeg klarte ikke å la være å skrive om det. Jeg kjenner at jeg må engasjere meg så jeg ringte Katrine. Hun fortalte meg at hun i det siste har vært supertravel med intervjuer og folk som ringer henne ned pga denne situasjonen. Hun føler med moren som ikke klarte å stå på bena engang da hun ble arrestert for grov omsorgssvikt.

Grunnen til at dette får meg til å gråte er fordi det er helt grusomt det som har skjedd, men også for at jeg har fått en liten smakebit av det å bli mobbet og det å ha spiseforstyrrelser selv, så jeg kjenner litt ekstra på det.

Her er konfirmantbildet mitt, jeg var vel rundt 14-15

På denne tiden slet jeg veldig, jeg ser det i øynene mine, jeg prøver å smile men får liksom ikke helt til. Heldigvis klarte jeg å komme meg ut av det. Jeg ble frisk etter ni år med helvete og fikk en flott start og ny mulighet til livet da jeg ble med på idol som 16 åring. Jeg er utrolig heldig og evig takknemlig for det.

Jeg velger derfor å skrive dette innlegget, ikke for å få sympati for en vanskelig tid og barndom men for å si at jeg skjønner, litt, LITT kanskje. Etter å ha tilbragt hele sommeren med Katrine og Odin-stiftelsen. Etter å ha tatt telefoner for IKS (interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser) og etter egne erfaringer. 

Det er sikkert mye som kunne vært gjort annerledes, kanskje av moren, kanskje av helsevesenet, kanskje av skolen. Men det er viktig at ikke hovedfokuset nå blir å fordele skyld. Mobberne er selv barn og vet kanskje ikke bedre, selv om de burde. Men ikke heng de ut i kommentarfelt/sosiale medier, det er også mobbing og det vi sitter igjen med da blir det bare en ond sirkel som det ikke kommer noe godt ut av. Jeg enig i at noen tiltak må til for at dette ikke skal skje igjen, men å spre mere hat hjelper ingen.

Jeg tenker på dere der ute sliter eller har barn/bekjente som gjør. Jeg kan sikkert ikke gjøre stort jeg, men vil gjøre det jeg kan. Kommenter under her hvis det er noe jeg kan bidra med, for jeg vil gjerne hjelpe og kommer til å fortsette å jobbe som frivillig i både IKS og i Odin-stiftelsen fremover. Jeg er en artist ja, men også ett medmenneske og en samfunnsborger og det er vår plikt å stille opp for de som har det vanskelig. 

 – Hvis du kjenner noen som sliter med spiseforstyrrelser, eller kanskje selv er i en situasjon der mat tar for mye kontroll over hverdagen så kontakt IKS på iks.no eller ring 22 94 00 10

– På http://www.odinstiftelsen.no/ eller https://www.facebook.com/OdinStiftelsen/?fref=ts finner du mye info og hjelp om mobbing 

 

<3 Sandra

 

 

Insta Facebook Spotify Twitter

36 kommentarer
    1. Snille, gode Sandra!! Du e et herlig menneske! Æ har også blitt mobba, gjennom barne og ungdomsskola, å æ slit fortsatt me ettervirkninge fra den tia, men alt i alt, har æ d godt 🙂 Denne saken ryste mæ, å æ syns så utruli synd på Mamman til jenta. Æ har fulgt Odin saken og er venn me Katrine på facebook. Si fra om æ kan hjelpe, for æ føler at æ har fått en oppgave i livet, -å hjelpe andre i samme situasjon! Ta gjerne kontakt me mæ på facebook! Du er mitt største forbilde, Sandra. Har alltid beundra din styrke!!

    2. Tror i grunn at det er barnevernet som kommer med påstander som gjør at politiet har gjort som de har gjort. Ting fra barnevernet trenger ikke nødvendigvis å være sannferdig, de verner seg selv og sine feil, ikke barna.
      Og for staten er det også viktig å få barnevernet til å fremstå som mer kompetent enn det egentlig er, og skjule dagens svikt og overgrep.

    3. Kjenpe fint skrevet Sandra!😭 Hvor lenge skal du jobbe i “IKS”?❤️ Og hvordan får man tak i akuratt deg… Vis man ringer?😅

    4. Hei! hva kan IKS hjelpe med? Jeg ble mye mobbet på ungdomskolen og gjennom vidergående og fikk som konsekvens av dette et veldig anstrengt forhold til mat i en alder av 12 år. Senere har jeg forstått at dette er bulimi. Jeg er nå 23 og sliter mer enn noen gang da jeg føler det opptar vært aspekt av verdagen min. Har prøvd psykolog men gav det fort opp da jeg ikke turte og sette ord på hva det egentlig var jeg slet med. Synes det er helt fantasisk at du er så åpen om din historie, og jeg mener at du ene og alene er grunnen til at jeg vurderer å finne noen som kan hjelpe meg. tusen takk!

    5. Skal få kontakt med IKS, og hatt litt kontakt før jul å tenkte å inn å kikke. Utrolig flotte tiltak av deg sandra! Dette er et så viktig tema for mange. Flott at du hjelper!

    6. Hei Sandra! Jeg vet du får mange sanps og sånt, men jeg håper du kan se gjennom de. Jeg har sendt den en melding ang. bulumi og anorksi. Jeg håper veldig på svar. Jeg trenger virkelig råd!

    7. Anonym: Wow, det var sterkt skrevet at deg og TUSEN takk for at du sier at jeg er en inpirasjon til å få hjelp. Det varmet veldig. På IKS kan du snakke med mennesker som har det som deg. Alle som jobber i IKS har enten hatt en spiseforstyrrelse eller har det, de vil forstå hva du snakker om og kanskje hjelpe deg å sette ord på det. De har sommercamper, foredrag og gruppeterapi. Anbefales på det sterkeste, det hjalp meg veldig. Det gjør meg vondt å høre at du sliter og jeg ser at jeg og du har en ganske lik historie dessverre… Jeg fikk en fantastisk psykolog, Finn Skårderud da jeg slet, hvis han ikke er tilgjengelig eller du bor ett sted hvor han ikke kan behandle deg så anbefaler jeg deg å lese noen av bøkene hans. Boka “sterk-svak” er veldig fin! Den hendvender seg både til de som lider av spiseforstyrrelse og til pårørende. Fant ett fint blogginnlegg om boka her: http://idasdans.blogspot.no/2010/06/sterksvak.html Lykke til min venn og ta gjerne kontakt igjen <3

    8. Hei Sandra… Jeg sliter veldig for tiden, spesielt etter jul, jeg har bulimi… og før jul var jeg på vei til og bli bra, men i julen og nå etterjulen har jeg sluttet helt og spise! men jeg må spise litt middag med mamma og pappa, men etter middagen går jeg og kaster opp så mye jeg får til med en gang! og jeg sliter med søvn og deprisjoner frafør av.. så hodet mitt er en STORT svart hull! og jeg trives ikke så godt her jeg bor heller, så livet mitt har egentlig ikke noe menning lengere.. Jeg føler på en måte at jeg har kontroll over meg selv noen ganger… men jeg går rundt og tenker hele tiden egentlig hva jeg gjør her….:( Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengere!:((
      du vet kanskje hvem jeg er, Hun som sender så mange meldinger og maser, MÅ bare si unnskyld igjen for at jeg plager deg sånn:((((

    9. Tusen takk for svar Sandra! Jeg har ett oppfølgingsspørsmål om det går fint. Først og fremst skal jeg skjekke opp psykologen du anbefalte, ser at han praktiserer i Oslo, hvor jeg bor. MEN terskelen får å ta kontakt er for meg så høy, er så fryktelig redd for å bli avvist for at “jeg ikke er syk nok” eller at det er mange som har større problemer enn meg, noe jeg vet. Hvordan fik du motet til å be om hjelp? Igjenn takk for at du er så åpen, kan kan neppe være så lett.

    10. Flott skrevet Sandra. Stolt av deg. Dette er kjempetrist. Nok en forferdelig tragedie grunnet mobbing. Det er mange skoler i Norge som ikke tar dette alvorlig nok. Det smerter meg bare ved tanken tilbake hvor vi ikke ble hørt og sett. Men jeg fikk beholde jenta mi tross alt👍Stå på med ditt engasjement. Kanskje det kan hjelpe noen

    11. Anonym: Dette må være deg mamma?? Ja :/ jeg husker alle kampene du hadde med skolen. Jeg skulle egentlig bytte skole flere ganger men det ble aldri til. Du prøvde alt du mamma, jeg er evig takknemlig for det! Elsker deg

    12. Anonym: Sånn må du ikke tenke, min venn. Det at du har mot til og innser at du trenger hjelp er STORT av deg. Du er sterk! Du tar tak i ting! Det er mange som sliter, dessverre, men alle fortjener å bli hørt! du burde være stolt av deg selv som tar dette steget, jeg er ! Jeg husker faktisk at jeg tenkte sånn selv, men det er bare tull, du velger å gjøre noe med det NÅ kanskje før det er livstruende (hvis det er det du mener med at “noen har større problemer enn deg”) og det er da det kanskje er mulig å bli friskere, raskere? Du er sterk og det er rom for alle som rekker ut en hånd.

    13. meg….: Dette er grunnen til at jeg skriver slike innlegg, sånn at jeg kanskje kan få komme med noen råd om hvordan jeg ble frisk. Jeg vil gjerne hjelpe som jeg skrev i innlegget. Og det deg også. Du maser ikke men jeg har bedt deg om og om igjen å søke profesjonell hjelp, for det er bare så og så mye jeg kan gi og si min venn. Du er nødt til å ta tak i dette nå før det går for langt! Det er faktisk mulig å bli frisk, å kvitte seg med de tankene, å se lyst på livet og å nyte mat. Men for at det skal skje tror jeg at ett viktig steg er å snakke med en psykolog, les Sterk-Svak, snakk med noen du stoler på. Vær åpen om det. Du trenger ikke ta denne harde kampen alene. Jeg har trua på deg <3

    14. Unnskyld for at jeg ikke søker hjelp…. Det er bare veldig vanskelig og søke hjelp, når jeg ikke har fortalt dette til noen andre enn deg…:( for jeg har bare deg og stole på nå….❤️ unnskyld for at jeg ikke søker hjelp😔

    15. Du er virkelig god! Det er så godt å se at du engasjerer deg og bryr deg! ❤️ Stå på! Forsett med det gode du gjør!

    16. For et utrolig viktig innlegg. Glad for at du bruker påvirkningskraften din på så viktige saker som dette. Ikke minst burde denne saken minne oss om at ikke alt er slik det først ser ut. Moren ble jo hengt ut umiddelbart, og så viser det seg etter en stund å være så mye mer komplekst enn som så.

    17. Kan du ha flere konkurranser? eller trekke flere vinnere? venninen min vil veldig gjerne vinne! men hun vinner aldri? kan du plis ha flere konkurranser

    18. Kjære Sandra. God du er. Jeg er opptatt av dette temaet, og jeg har sendt deg en mer informasjonsrik melding på din facebookside. Pm. Mvh Helene Dalland

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg